"Da jeg la lokk på historien om oss....for 100.gang..."

Hvorfor tok du aldri
den hånden jeg ga deg?
Det savnet jeg følte
da minnene la seg...
Jeg håpet i det lengste
at det ble oss,
lengselen da tårene rant
som en foss.
Jeg har endelig forstått det slik,
at kjemien vi føler
ikke er lik.
For når jeg nå endelig
må legge deg bort,
så skal du vite
at det inntrykk du har gjort,
alltid vil være dypt i mitt
hjerte,
men jeg må slutte å påføre meg
smerte.
Jeg skal endelig la deg
få gå,
jeg håper du vet hvordan jeg
har det nå.
Vi vet vel begge at det kunne
vært oss,
om vi hadde gitt det tid
til tross...
Jeg får konse om det
jeg har,
og ikke tenke på det
som var.
Det er med tungt hjerte jeg nå sier;
det blir nok aldri deg jeg vier
min drøm, min framtid,
min evige hånd...
godtar heller sitt annet bånd.
Jeg elsker deg,
det vil jeg alltid gjøre,
selv om vi aldri torde å prøve.
Ta vare på deg selv, min tapte drøm...
kan med dette mitt hjerte bli tømt?
Aldri vil jeg kunne
glemme deg...
Min tapte kjærlighet...
jeg går min vei...