Begynner nå på 2.uka med programmet til Børge Fagerli i Myrevolution.
Syyykt spennende å se hvordan kroppen former seg bare ved rett kosthold og riktig trening. Det beste jeg veit er når folk spør meg; driver du og slanker deg??? Grrrr...noe av det mest ignorante og dummeste spørsmål som finnes..Får helt noja av det. Men gud, så irriterende det er når man må "unnskylde" seg for hvordan man spiser. Idag fikk jeg spørsmål om jeg "MÅTTE spise "sånn" mat resten av livet...? Skulle jeg aldri kose meg jeg da??" HERREJESUS...Jeg prøvde å forklare at, dersom jeg har valget mellom å spise brødskiver med gulost resten av livet mitt, eller deilig lakse-eller kyllingfilet med grønnsaker osv...hmmm, lurer på hvajeg velger da!?!? Skjønner ikke hvorfor det er så mye vanskeligere å tenke seg at jeg spiser det fordi jeg liker det, og at det er ikke noe offer for meg å fortsette å spise sånn.Hvis jeg kan spise slik jeg gjør nå, og jeg vet at det er bra for kroppen min OG helsa mi....da velger jeg sevfølgelig dét!! OG de mest dustete spørsmålene kommer fra de folka som IKKE klarer å spise riktig eller holde seg i form..hvorfor skal de menneskene som ikke klarer å være bevisste eller konsekvente disse de som faktisk klarer det? Når jeg rister de fantastiske solsikkekjernene til lunsjen min, så kommer det kommentarer som: "er det fugler her??", og "man blir ikke mett av fuglemat"... Heheheheheheheh:) det er så bra, at jeg ler meg ihjel:) Vet nesten ikke om jeg skal A) le, B) himle med øya, C) bli provosert og sint eller D) be dem late som dem er fugler og smake på fuglematen...
Anyways...jeg tar så av på det temaet der, hvis jeg begynner å prate om det...Så over til noe annet.
Jeg lurer på hva fettprosenten min er nå... har gått ned 3 kg på litt over 1 uke, så jeg bør få kjøpt meg en sånn fettklype...Vet jo at jeg har en et eller annet sted, men gudene veit hvor den er;o)
Elsker å spise mat, har jeg funnet ut for lenge sida, men jeg fyser heldigvis ikke noe særlig på hverken kaker eller snop..takk og lov... SÅ jeg føler ikke at jeg ofrer noen ting..
Var forresten på hytta idag...fantastisk deilig der oppe!! Får helt roen i meg, og slapper av til utsikten mot fjellene.
Lader opp energien til en ny uke..:)
Mer seinere...Det skulle forresten egentlig være en dikt-blogg dette her, men det ser visst ut til at det blir trening likevel også..:)heheh..
Cec...
søndag 26. april 2009
mandag 13. april 2009
100% ærlighet...
Vi kjempet og holdt ut
helt til det siste.
Som om tiden kunne si,
det vi begge visste.
Det var en vanskelig start,
det fikk vi erfare.
Men vi ga det en sjanse,
det kunne jo vare?
Vi ga mye av oss selv,
det kan vi ei lastes,
glede og kjærlighet,
det skal ikke forkastes.
Men i det aller lengste,
i evighetens grunn,
var grensen vår nådd,
den sank til bunn.
Den siste gleden ved
å være sammen
fikk meg til å innse at
A4-rammen,
ikke var ment å skulle
være oss,
men at jeg sto bedre aleine
til tross.
Det vet jeg du også tenker
der inne,
at snart blir endelig lettelsen
å finne.
Min venn, min kjære,
vi skal ikke angre.
Vi stolte på hjertet
og minnene blir mange.
Jeg takker deg mye
for alt det du ga,
av glede og moro
vi hadde det jo bra.
Men vi skilles herved og går
hver vår vei.
Når dét er sagt, gjenstår
å fortelle deg,
at uansett hva vi hadde sammen,
uansett hva det var,
så var jeg her av egen fri vilje
det er mitt eneste svar.
De spørsmål du har,
som du aldri får svar på,
de må du legge nå
bort.
Jeg går min vei med hevet hode,
over noe jeg aldri har
gjort.
Jeg unner deg ikke de
tanker du har,
men jeg kan heller ikke
gi deg de svar...
De svar du trenger for å
finne fred,
de som gjør at du graver deg
ned.
Jeg håper du finner igjen
din tillit,
at den er gjemt der
et sted.
Men hånden på hjertet,
for siste gang:
svaret er det kun jeg
som vet.
Med 100% ærlighet.
helt til det siste.
Som om tiden kunne si,
det vi begge visste.
Det var en vanskelig start,
det fikk vi erfare.
Men vi ga det en sjanse,
det kunne jo vare?
Vi ga mye av oss selv,
det kan vi ei lastes,
glede og kjærlighet,
det skal ikke forkastes.
Men i det aller lengste,
i evighetens grunn,
var grensen vår nådd,
den sank til bunn.
Den siste gleden ved
å være sammen
fikk meg til å innse at
A4-rammen,
ikke var ment å skulle
være oss,
men at jeg sto bedre aleine
til tross.
Det vet jeg du også tenker
der inne,
at snart blir endelig lettelsen
å finne.
Min venn, min kjære,
vi skal ikke angre.
Vi stolte på hjertet
og minnene blir mange.
Jeg takker deg mye
for alt det du ga,
av glede og moro
vi hadde det jo bra.
Men vi skilles herved og går
hver vår vei.
Når dét er sagt, gjenstår
å fortelle deg,
at uansett hva vi hadde sammen,
uansett hva det var,
så var jeg her av egen fri vilje
det er mitt eneste svar.
De spørsmål du har,
som du aldri får svar på,
de må du legge nå
bort.
Jeg går min vei med hevet hode,
over noe jeg aldri har
gjort.
Jeg unner deg ikke de
tanker du har,
men jeg kan heller ikke
gi deg de svar...
De svar du trenger for å
finne fred,
de som gjør at du graver deg
ned.
Jeg håper du finner igjen
din tillit,
at den er gjemt der
et sted.
Men hånden på hjertet,
for siste gang:
svaret er det kun jeg
som vet.
Med 100% ærlighet.
onsdag 1. april 2009

Men men...hver sin smak...
Jeg har ihvertfall et mål i sikte, og gleder meg til å nå det:)
Abonner på:
Kommentarer (Atom)