100% ærlighet...

Vi kjempet og holdt ut
helt til det siste.
Som om tiden kunne si,
det vi begge visste.
Det var en vanskelig start,
det fikk vi erfare.
Men vi ga det en sjanse,
det kunne jo vare?
Vi ga mye av oss selv,
det kan vi ei lastes,
glede og kjærlighet,
det skal ikke forkastes.
Men i det aller lengste,
i evighetens grunn,
var grensen vår nådd,
den sank til bunn.

Den siste gleden ved
å være sammen
fikk meg til å innse at
A4-rammen,
ikke var ment å skulle
være oss,
men at jeg sto bedre aleine
til tross.
Det vet jeg du også tenker
der inne,
at snart blir endelig lettelsen
å finne.

Min venn, min kjære,
vi skal ikke angre.
Vi stolte på hjertet
og minnene blir mange.
Jeg takker deg mye
for alt det du ga,
av glede og moro
vi hadde det jo bra.

Men vi skilles herved og går
hver vår vei.
Når dét er sagt, gjenstår
å fortelle deg,
at uansett hva vi hadde sammen,
uansett hva det var,
så var jeg her av egen fri vilje
det er mitt eneste svar.
De spørsmål du har,
som du aldri får svar på,
de må du legge nå
bort.
Jeg går min vei med hevet hode,
over noe jeg aldri har
gjort.
Jeg unner deg ikke de
tanker du har,
men jeg kan heller ikke
gi deg de svar...
De svar du trenger for å
finne fred,
de som gjør at du graver deg
ned.
Jeg håper du finner igjen
din tillit,
at den er gjemt der
et sted.
Men hånden på hjertet,
for siste gang:
svaret er det kun jeg
som vet.

Med 100% ærlighet.