Flere fra Svalbard...

Mitt land,
hvor flommen ødelegger...
hvordan kan jeg hjelpe dere?
Kan jeg besøke?
Kan jeg ta Makati under
mine vinger?
Kan Manila overleve,
mens jeg dveler med et
valg om å reise?
Jeg falt for deg
den gangen i 93´...
aldri vil jeg forlate deg
for min redsel
for å oppsøke...
Hvem bryr seg om en selv,
hvis jeg kan hjelpe deg...
mitt land...
mitt hjerte...

Dikt fra Svalbard...

Jeg har vært på Svalbard i helgen, og etter litt vin den ene kvelden, så klarte jeg jammen meg å rable ned noen ord, som dagen derpå var nokså uleselig:)

Men jeg skal forsøke å forfatte de litt mer sammenhengende:

Kjærligheten mellom to,
så uendelig...
så ubeskrivelig...
Lidenskapen som vokser,
hvor stor er den egentlig?
Hvor vakkert er det ikke,
når man kan se...
føle...
kjenne
spenningen...
At to individer elsker hverandre
overalt
på jord,
stiller likeverdig
sammen, side om side...
For å ta vare på hverandre
og seg selv...
Det handler om frihet,
evnen til å løfte hverandre
opp...
så langt man kommer
uten å dra hverandre ned...
Jeg elsker deg...
men jeg vet ikke om du har kommet
inn i livet mitt
enda...
Tiden vil vise...
Jeg venter på min likemann,
min atypiske A4-mot-strømmen...
Jeg venter på å bli overrasket...

Et bilde fra San Francisco...til motivasjon og daglig input for meg selv:)

La meg våkne opp hver morgen, se på utsikten til vannet...og la meg smile av bildet mitt.
Som tittelen på et annet dikt jeg har skrevet tidligere....With this I give you, a reflection of my morning glory...

Where my heart is at home...

What did I lose
along the way?
Where there mistakes
I could've avoided...
Perhaps I oughta stay
on the same tracks
but why...
so I might pretend
to be happy...?
I know myself...
my understanding of
my persona...
seen from the angle
outside...
doesn't match with the
picture...
I'm not perfect...
I don´t pretend to be...
that´s why my traces go
the opposite direction of
everyone elses happiness...
What is my happiness?
Maybe there´s a
different scale
that I follow?
I´ll never go
where others
go...
Neither will my dreams
be surrended by anything BUT,
the sense of restless
joy...
Where ever it may lead me,
I´ll follow...
Where ever I´ll end up,
that´s where my heart is
at home...

Me, myself and I...

In so many ways
do I want the standards,
what everyone else
wants...
nevertheless...
when I reach the point,
there's always a return
for me...
Passing the line,
digging under the surface
of you...
I start turning my feet
as always...
the opposite way...
neither will you
be given
the chance...
We're back to starting position...
Me, myself and I...

The drifter...

So hard to
satisfy,
the demands that I
have...
Never happy...
what´s wrong with me...
I´m the drifter...
born to be alone
in this world...
I´ll never find anyone
good enough,
that'll pass my cruel
eyes...
my objectives of truth..
connects with my brain,
heart does not follow...
and there you have it,
within there lies the answer..
that remains the same...
I was born to be alone.

"Ulovlig min"

Det som føles så rett

føles også så galt

det som føles så galt

føles også så rett

Det forbudte er rett

det forbudte er galt

Fornektelse av det som er rett

Fornektelse av det som er galt

Styres av blind kjærlighet

styres av ustoppelig begjær

som setter til side det rette

som overser det motsatte

som lever sitt liv uten filter

her og nå - i nuet

Den som taper til sist...

Vi kan aldri vare
tankene søker et svar,
tapt i din eksistens
spinner jeg videre på det
vi to har.
Hvordan kan jeg elske deg,
når vi aldri blir ett?
Er min visshet min tilflukt
fra å berette,
det du allerede vet?
Jeg ville gitt deg alt jeg har,
alt jeg kan tilby av meg,
min bunnløse kjærlighet
og evig din,
så lenge jeg får deg.
Min kjære,
vi vet hvor det ender her,
det har vi alltid visst,
realisme eller ikke,
kald eller varm,
det er jeg som taper til sist...

Min gråsone...

Jeg vet at vi aldri vil vare
bare tanken på deg så fin...
Derfor er ordene så harde,
å erkjenne at du aldri blir min.

Å distansere seg er nok det aller beste,
kun holde seg til svart og hvitt.
Jeg er født realist på det meste,
men her så jeg gråsonen litt.

Dette har jeg jo visst hele tida,
ingen løfter og ord.
Jeg valgte selv å sitte på sida,
selv om risikoen ble stor.

Jeg nyter å være et bånd med deg,
selv om det brytes en gang.
Da vil det alltid glede meg,
når jeg minnes en kjærlighetssang.

Du er lagret....

Det vi to deler
vil jeg ei glemme.
Det blir aldri vår
situasjon og bestemme.
Best jeg husker deg når du er nær,
skulle så ønske du ble igjen her...
Når du er borte, minner blir grå...
med én gang jeg ser deg, husker jeg på...
Det flotte vi har
som aldri blir vårt,
jeg elsker deg visst,
men vi varer så kort.
Jeg lagrer deg alltid
i hjertets minne,
der vet jeg jo at
du aldri vil forsvinne...

I et annet liv...

er du min...
da kompletterer du min
eksistens.
Til da...
hvilket aldri blir...
må jeg fange alle
dråper du drysser,
gå i hvert spor du legger
bak deg,
tro på hvert kompliment
du gir,
glede meg over ethvert
kjærtegn...
For du blir aldri min...
det vet vi begge...
Men vi skulle heller aldri
falle...
det lovte vi jo...
Likevel skjedde det slik...
for meg...

Myrevolution

Begynner nå på 2.uka med programmet til Børge Fagerli i Myrevolution.
Syyykt spennende å se hvordan kroppen former seg bare ved rett kosthold og riktig trening. Det beste jeg veit er når folk spør meg; driver du og slanker deg??? Grrrr...noe av det mest ignorante og dummeste spørsmål som finnes..Får helt noja av det. Men gud, så irriterende det er når man må "unnskylde" seg for hvordan man spiser. Idag fikk jeg spørsmål om jeg "MÅTTE spise "sånn" mat resten av livet...? Skulle jeg aldri kose meg jeg da??" HERREJESUS...Jeg prøvde å forklare at, dersom jeg har valget mellom å spise brødskiver med gulost resten av livet mitt, eller deilig lakse-eller kyllingfilet med grønnsaker osv...hmmm, lurer på hvajeg velger da!?!? Skjønner ikke hvorfor det er så mye vanskeligere å tenke seg at jeg spiser det fordi jeg liker det, og at det er ikke noe offer for meg å fortsette å spise sånn.Hvis jeg kan spise slik jeg gjør nå, og jeg vet at det er bra for kroppen min OG helsa mi....da velger jeg sevfølgelig dét!! OG de mest dustete spørsmålene kommer fra de folka som IKKE klarer å spise riktig eller holde seg i form..hvorfor skal de menneskene som ikke klarer å være bevisste eller konsekvente disse de som faktisk klarer det? Når jeg rister de fantastiske solsikkekjernene til lunsjen min, så kommer det kommentarer som: "er det fugler her??", og "man blir ikke mett av fuglemat"... Heheheheheheheh:) det er så bra, at jeg ler meg ihjel:) Vet nesten ikke om jeg skal A) le, B) himle med øya, C) bli provosert og sint eller D) be dem late som dem er fugler og smake på fuglematen...
Anyways...jeg tar så av på det temaet der, hvis jeg begynner å prate om det...Så over til noe annet.

Jeg lurer på hva fettprosenten min er nå... har gått ned 3 kg på litt over 1 uke, så jeg bør få kjøpt meg en sånn fettklype...Vet jo at jeg har en et eller annet sted, men gudene veit hvor den er;o)
Elsker å spise mat, har jeg funnet ut for lenge sida, men jeg fyser heldigvis ikke noe særlig på hverken kaker eller snop..takk og lov... SÅ jeg føler ikke at jeg ofrer noen ting..

Var forresten på hytta idag...fantastisk deilig der oppe!! Får helt roen i meg, og slapper av til utsikten mot fjellene.
Lader opp energien til en ny uke..:)

Mer seinere...Det skulle forresten egentlig være en dikt-blogg dette her, men det ser visst ut til at det blir trening likevel også..:)heheh..

Cec...

100% ærlighet...

Vi kjempet og holdt ut
helt til det siste.
Som om tiden kunne si,
det vi begge visste.
Det var en vanskelig start,
det fikk vi erfare.
Men vi ga det en sjanse,
det kunne jo vare?
Vi ga mye av oss selv,
det kan vi ei lastes,
glede og kjærlighet,
det skal ikke forkastes.
Men i det aller lengste,
i evighetens grunn,
var grensen vår nådd,
den sank til bunn.

Den siste gleden ved
å være sammen
fikk meg til å innse at
A4-rammen,
ikke var ment å skulle
være oss,
men at jeg sto bedre aleine
til tross.
Det vet jeg du også tenker
der inne,
at snart blir endelig lettelsen
å finne.

Min venn, min kjære,
vi skal ikke angre.
Vi stolte på hjertet
og minnene blir mange.
Jeg takker deg mye
for alt det du ga,
av glede og moro
vi hadde det jo bra.

Men vi skilles herved og går
hver vår vei.
Når dét er sagt, gjenstår
å fortelle deg,
at uansett hva vi hadde sammen,
uansett hva det var,
så var jeg her av egen fri vilje
det er mitt eneste svar.
De spørsmål du har,
som du aldri får svar på,
de må du legge nå
bort.
Jeg går min vei med hevet hode,
over noe jeg aldri har
gjort.
Jeg unner deg ikke de
tanker du har,
men jeg kan heller ikke
gi deg de svar...
De svar du trenger for å
finne fred,
de som gjør at du graver deg
ned.
Jeg håper du finner igjen
din tillit,
at den er gjemt der
et sted.
Men hånden på hjertet,
for siste gang:
svaret er det kun jeg
som vet.

Med 100% ærlighet.

I mine øyne er dette en perfekt kvinnekropp. Kvinnelige former, men markerte muskler som definerer "shapen" på figuren. At kvinner ser ut som menn er bare tull. Spørs bare hvordan man trener seg opp det. Alt snakket om at det er stygt med muskler på kvinner....tror vel ikke at de fleste syns at det bildet her er så veldig stygt akkurat..
Men men...hver sin smak...
Jeg har ihvertfall et mål i sikte, og gleder meg til å nå det:)

Mitt nye fadderbarn Itungu...:)

Denne nydelige lille jenta på 6 år(født 10.05.2003),
er mitt nye fadderbarn. Hun er fra Uganda, nærmere bestemt Mitandi oppe i Rwenzori-fjellene.
Et norsk par har vært bosatt der i mange år, og arrangerer alt fra safari, aktiviteter, frivillighetsarbeid osv...Sjekk link; www.mitandi.com
Jeg skal prøve å få til og dra dit til neste år, og jobbe som frivillig. Man kan gjøre alt fra å bygge skoler, lese for barna, gjøre håndarbeid (kanskje ikke akkurat dét jeg skal bidra med, men...:)

Som fadder hjelper du barn fra Mitandi i Rwenzorifjellene til å få bedre grunnutdannelse. For 300 kr i året får barnet skoleutstyr, lunsj hver dag, skoleuniform, helsesjekk og medisin. 50 kr går til biblioteket på skolen, slik at alle barna lærer litt mer.

For sent...

Når de tunge skyene
legger seg,
og du bretter teppet
over meg...
Vet du ikke at jeg har fryst
lenge?

Når mørket har kommet
til syne,
og vår fremtid ikke får
begynne.
Så vet jeg at det allerede er
for sent...

"Da jeg la lokk på historien om oss....for 100.gang..."

Hvorfor tok du aldri
den hånden jeg ga deg?
Det savnet jeg følte
da minnene la seg...
Jeg håpet i det lengste
at det ble oss,
lengselen da tårene rant
som en foss.
Jeg har endelig forstått det slik,
at kjemien vi føler
ikke er lik.
For når jeg nå endelig
må legge deg bort,
så skal du vite
at det inntrykk du har gjort,
alltid vil være dypt i mitt
hjerte,
men jeg må slutte å påføre meg
smerte.
Jeg skal endelig la deg
få gå,
jeg håper du vet hvordan jeg
har det nå.
Vi vet vel begge at det kunne
vært oss,
om vi hadde gitt det tid
til tross...
Jeg får konse om det
jeg har,
og ikke tenke på det
som var.
Det er med tungt hjerte jeg nå sier;
det blir nok aldri deg jeg vier
min drøm, min framtid,
min evige hånd...
godtar heller sitt annet bånd.
Jeg elsker deg,
det vil jeg alltid gjøre,
selv om vi aldri torde å prøve.
Ta vare på deg selv, min tapte drøm...
kan med dette mitt hjerte bli tømt?
Aldri vil jeg kunne
glemme deg...
Min tapte kjærlighet...
jeg går min vei...

"My morning glory..."

The reflection of your face
is what calms me,
in the morning when my
eyes glance out in
the dark.
The smell of you
pumps through me as I
lean over to touch you.
And as my hand finds
your cheek,
and I turn your face
towards me,
my lips are searching for the first
morning kiss.
This is what keeps me
going,
through the day.
And even though you are not awake,
I still whisper:“I love you”…

And with this I give you;
a reflection of my morning glory.

"Unbareable fear..."

My fear of not seing you again,
is what I dread the most.
My worries that I´ll never be
able to touch you
any more,
is more than I can bare.
Not feeling the tenderness
of your kiss,
not smelling the scent
of you,
not feeling your hand reaching out
for mine,
as we sleep…

But as the days go by,
time slowly drifts away…
until it´s too late
to tell you
that I want to go back.

That I´m still here, lying next to you,
holding your hand…
in my dreams…

"Re-writing the end..."

Our life is like an open book
not knowing the next page...
We can never erase them,
but lift them to another stage.

Everyone knows our story,
they’ve read the pages through..
waiting for the last ones,
that will make the story true.

What are we afraid of?
Could we ever go back…
Our lyrics keep on bouncing
towards something we both lack.

The lines are not invisible.
We can write a different end,
It´s finally up to us to admit,
that we are holding the pen.

"Hvordan kan JEG...?"

Hvilke forutsetninger har
JEG,
som med dyster bakgrunn
ikke vet livets magi?
Hvordan kan
JEG,
vite all verdens svar,
uten å ha levd gjennom
spørsmålene?
Hvordan kan
JEG,
tro at min oppskrift
er den beste?
Når jeg ikke har ingrediensene...
Jeg vet kun svarene fra mine ytre
observasjoner.
Slik har jeg lært
og tolket.
Lagt sammen hver ingrediens
for å finne de rette
svar.
Min refleksjon,
når mitt indre trekker ut,
når jeg beskuer
de som ikke vet.
Min ytre personlighet
former sine svar
ubevisst, men taktisk
følsomt, men beskyttende.
Overfor hvem?
Meg selv?
Er det slik jeg jobber best?
Mitt ytre gir svar
til mitt indre?
Greit nok,
så lenge jeg spør oraklet...
og får de objektive
svar...

"Tilgi meg"

Tilgi meg for mine rop
når jeg vet de ikke er ment
for deg.
Tilgi meg for hver gang torden
braker løs,
og lyn skyter skudd
fra oven.
Hver gang det hagler
som besatt,
og hvert hagl treffer deg
uten skjold...
tilgi meg.
For hver gang du uten
forvarsel,
intetanende om det som
kommer,
blir truffet...
tilgi meg.

Uten sidestykke,
uten unnskyldninger.
For evig og alltid...
Tilgi meg for mitt andre "jeg"...
For bunnløs er jeg,
når min kjærlighet er din.
Jeg går aldri ut døren,
for så aldri å vende
tilbake...
Elsk mine motsetninger,
for slik er jeg...
dessverre...
Men jeg er bunnløs
og for evig din.
Tilgi meg.

"I en annen verden"

Ut av meg selv
ser jeg dere...
Hvilke liv,
hvilke mennesker...
Fra den ene til den andre.
Om dere bare visste
hva dere lærer meg
hver eneste dag.
Jeg forstår
at puslespillet må gå opp.

Begynnelsen...

Da var endelig bloggen oppe, og jeg sitter og river meg i håret fordi jeg ikke skjønner halvparten av alle gadgets som jeg har lyst til å få med på siden min:)

Bare det å få fram en tittel her, virket som dagens største problem, he he.

Men når jeg har slitt av mesteparten av både hår og tastatur, så kanskje det begynner å ligne noe etterhvert.

Snart blir det lagt inn linker til diktene mine, hjemmesiden min, og også mine interesseområder.

Da begynner jeg.....


Cecca...